Frifunnet for kjøring i ruspåvirket tilstand
Påtalemyndigheten hadde tiltalt en mann for to tilfeller av kjøring i ruspåvirket tilstand. Den tiltalte mannen hadde tatt medisiner som var foreskrevet av lege. På grunn av at medisinene var foreskrevet av legen, kommer ikke de faste grensene for konsentrasjon av legemidler/rusmidler til anvendelse ved spørsmålet om man er påvirket eller ikke. I disse sakene må det utarbeides en sakkyndig uttalelse som skal gi råd til retten i avgjørelsen av om vedkommende var påvirket eller ikke i lovens forstand.
I slike saker benytter de sakkyndige en gradering av sannsynlighet for ruspåvirkning i vegtrafikklovens forstand. Graderingen er inndelt i fem:
1.«Liten sannsynlighet»
2.«En viss sannsynlighet»
3.«Overveiende sannsynlighet»
4.«Høy grad av sannsynlighet»
5.«Med all sannsynlighet»
I gradering tre, «overveiende sannsynlighet», foreligger langt mer enn simpel sannsynlighetsovervekt for at vedkommende var ruspåvirket. I følge de sakkyndige vil de fleste som gis gradering tre være ruspåvirket.
Møtende aktor frafalt dagen før hovedforhandlingen posten om kjøring i ruspåvirket tilstand hvor den sakkyndige hadde konkludert med gradering tre, nemlig overveiende sannsynlighet for ruspåvirkning. Aktor forstod at han ikke ville vinne fram med at tiltalte var ruspåvirket, når den sakkyndige hadde konkludert med at det forelå overveiende sannsynlighet for ruspåvirkning.
Aktor opprettholdt imidlertid posten med kjøring i ruspåvirket tilstand hvor den sakkyndige hadde konkludert med gradering fire, at det forelå høy grad av sannsynlighet for ruspåvirkning, og påstod tiltalte domfelt.
Vestre Innlandet tingrett frifant tiltalte. Begrunnelsen for frifinnelsen var at Høyesterett i Rt. 1996 s. 763 slo fast at dersom det bare er analyseresultatet som taler for kjøring i påvirket tilstand og det ikke er konkludert med gradering fem, er det ikke tilstrekkelig for å kunne domfelle. Dersom det i tillegg til analyseresultatene hadde vært forhold ved kjøringen som tilsa at sjåføren var ruspåvirket kunne det vært tilstrekkelig. Det var ikke tilfellet i saken ved Vestre Innlandet tingrett. Avgjørelsen fra Høyesterett er senere fulgt opp av Borgarting lagmannsrett i LB-2010-161964.